Karin Sveen

Arne Melberg - Morgenbladet - 2005

Karin Sveen føyer seg inn i en lang rekke litterære tradisjoner for å betrakte eksilet som en mulighet, ikke bare som et problem.

Karin Sveens nye bok heter Frokost med fremmede, undertittel: «En bok om tilhørighet». Den består av ti essayistiske tekster som alle tar utgangspunkt i forfatterens ettårige studieopphold i Berkeley utenfor San Francisco. Boken beskriver møter med det fremmede, samtidig som den gir perspektiver på det egne. Nøkkelordet er tilhørighet - andre stikkord er oppbrudd, tap, møter, grenser, plass, hjem, identitet. Dette er ingen skarpt profilert eller tesedrevet bok, snarere er den fredelig resonnerende og aldri forenklende. Den gir en sympatisk versjon av en problematikk som jeg oppfatter som presserende for meg selv, og som man sier, for vår tid.

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg en artikkel, publisert i herværende avis, hvor jeg presenterte noen selvbiografiske romaner og filosoferte over vilkårene for den selvbiografiske skriften. Hva er det som motiverer forfatteren til å søke seg selv og å fremstille seg selv? Hva er det som setter i gang minnearbeidet? Mitt svar den gangen: oppbrudd, tap, eksil. Jeg vil nå knytte an til noen av de forfatterne jeg den gang nevnte som eksempler - Anaïs Nin, Witold Gombrowicz, Vladimir Nabokov, Elias Canetti, VS. Naipaul, W.G. Sebald. Jeg vil nødig stille Karin Sveen i skyggen, og lover å komme tilbake til hennes bok. Men hennes diskusjon og eksempler stimulerer meg til å vende tilbake til «mine» forfattere, for deretter å relatere dem til Sveens håndtering av oppbruddet og tilhørighetens problematikk.

De nevnte forfatterne har alle skrevet litterære dagbøker, selvbiografier eller selvfremstillende romaner, og de har oppbrudd og eksil som felles forutsetning. Når det gjelder Nabokov, er oppbruddet dramatisk også i den betydningen at han faktisk bytter språk, fra russisk til engelsk. En språklig problematikk går igjen hos samtlige: Anais Nin vandrer fra spansk til fransk til engelsk. Gombrowicz holder på sin polsk, men beskriver også hvordan han i Buenos Aires oversetter sine egne dikt til spansk ved hjelp av argentinske forfattervenner. Sebald skriver på tysk i England, og i Austerlitz blander han tysk, engelsk, fransk, flamsk og tsjekkisk. Ytterligere et slående eksempel gir Joseph Brodsky, som i likhet med Nabokov byttet sitt russiske forfatterskap mot et engelskspråklig. Brodsky ga også et vakkert bilde av eksilforfatterens vilkår da han i et berømt essay beskrev den forfatteren som tvinges til å bytte språk som en fisk som må begynne å bruke lunger.

Bildet antyder at forfatteren dermed tvinges til å forlate sitt naturlige element, hjemlandet, morsmålet - men også at hun eller han dermed har tatt et steg i evolusjonen og sin egen utvikling, et steg som motiverer både selvrefleksjon og selvfremstilling. (Parentes: Bildet treffer derimot ikke de norsk-svensk-danske akademikerne som nå skal tvinges til å «internasjonalisere» seg gjennom å skrive på engelsk; her handler det om et steg tilbake, snarere enn om heroisk eksil.)

Jeg kunne nevne adskillige vakre eksempler på den tendensen jeg sikter til, for eksempel Czeslaw Milosz (Mitt Europa, 1958) eller Michael Ondaatje (Running in the Family, 1983) - begge kommer fra koloniserte regioner (Polen/Litauen og Ceylon/Sri Lanka) hvor ikke bare litteratene tvinges til oppbrudd og eksil. Jeg oppfatter disse forfatterne fra gamle øststater og kolonier som profeter for det moderne menneskets predikament - diasporaen. La meg konkretisere med to eksempler.

Elias Canetti, født 1905, skrev sin «livshistorie» i fire deler på forholdsvis god avstand: Den første delen, Den reddende tungen, kom i 1977 (på norsk: 1982). Skal man sette fingeren på én egenskap hos Canetti, slik han fremstår i sin egen fremstilling, må det bli forvandling - så kaller han seg da også «forvandlingens vokter». Hans forvandlingskunst kan avleses i vekslingen mellom transparente minner og mørke hull og tomrom, men også sosiologisk og historisk: Bare i første delen pendler vi mellom bulgarske Ruse, Manchester, Wien og Zürich. I andre del tilføyes Frankfurt og Berlin, mens den tredje delen stort sett holder seg til Wien og den fjerde vender tilbake til England. Også språket veksler, ikke den tysken vi leser, men det språk-sporet Canetti fulgte. Fra spansk ladino, som familien snakket i Ruse, der man «på en og samme dag kunne høre syv eller åtte språk», via engelsk til sveitsertysk, wienertysk og høytysk, i den uferdige fjerde delen tilbake til en engelsk som han aldri riktig behersker. Alt tidlig i første del inntreffer farens død, som en cesur som avgjør en geografisk og sosial forflytning, mens den tredje Wiendelen avsluttes med morens død -i Paris. Tap, oppbrudd og eksil bestemmer hans livshistorie og bygger opp den diaspora som rammer en spansk-bulgarsk jøde på vandring gjennom Europa og historien, men som også fremstår som paradigmatisk for en europeisk intellektuell på 1900-tallet.

V.S. Naipaul er et annet eksempel. Han er arketypen på hva man har kalt det moderne bindestreksmennesket. En indisk-karibisk-engelsk forfatter som erobret engelsk kulturmark i takt med at han forlot sitt opprinnelige karibiske territorium og begynte å oppspore forbindelsene tilbake til India. Naipaul er et flakkende subjekt, stadig på jakt etter et opphav som alltid allerede er tapt. Han er en observator som kan sine ulike kulturer fra innsiden, samtidig som han er notorisk utenforstående; en reisende som pendler mellom kulturer og mellom litterære uttrykksformer som roman, selvbiografi, reiseberetning og kulturanalyse.

Hans mesterstykke i dette henseende er The Enigma of Arrival, som har fått undertittelen «A Novel in Five Sections» (1987). I den andre «seksjonen» får vi en utførlig beskrivelse av hvordan unge Naipaul forlater Trinidad og havner i London, der han famler etter å finne sitt «emne» som forfatter, sitt subject. Jeg definerte meg gjennom arbeidet, skriver Naipaul: Han heller til at han konstruerer sitt «jeg» gjennom skriveprosessen. Men forfatterskapet innebærer samtidig at subjektet fortaper seg i sin fortid for å finne tilbake til sine forutsetninger. Og ettersom han har oppgitt den han en gang var for å kunne bli det han er, kan denne jakten ikke føre til annet enn mørke og tomrom.

I The Enigma of Arrival går Naipaul bokstavelig talt tilbake, i den betydning at han forteller om en reise hjem til Trinidad, der søsterens begravelse gjennomfores med arkaiske hinduistiske dødsritualer, en tilbakevending som signaliserer at fortelleren endelig kan skrive den boken vi har lest. I hele boken - og i hele forfatterskapet - flakker han mellom England og Trinidad. Han er en like skarp og kritisk iakttaker av England som av India og Karibien, og hans observasjoner kommer like mye utenfra som innenfra. Det er sikkert slike fordoblinger som har gjort ham så vanskelig å handtere for «postkoloniale» ideologer. I selvfremstillingens tradisjon er jegets ambivalens og fordobling ingen nyhet, snarere et innebygget vilkår som vi kjenner igjen fra moderne selvbiografer som Nabokov og Canetti. I Naipauls versjon står jeget og identiteten stadig på spill: Hans subjekt kan, for å bruke et bibelsk uttrykk, ikke vinne seg selv uten å tape seg selv.

Oppbrudd og eksil - forvandling, forandring, flyt. Slik er livets vilkår sett av 1900-tallets store selvbiografer, hvorav jeg nå har nevnt noen ganske få. Innsikten i tilværelsens ubestandighet er klassisk kunnskap fra antikkens skeptikere og fremover, men jeg mener den har fått moderne relevans - og at selvbiografene foregriper og foreskriver det jeg fristes til å utnevne til det moderne menneskets aktuelle og akutte vilkår. Hvordan håndterer så Karin Sveen sitt oppbrudd fra Hedmarken til Oslo og fra Oslo til eksilet i Berkeley? Nå må det sies at hennes «eksil» er temporært, frivillig og formodentlig bekvemt, omtrent like bekvemt som det er for meg, som en frivillig eksilert svenske i Norge. Ikke desto mindre er det slående at Sveen begynner å utvikle en observasjon og en selvrefleksjon som jeg straks assosierer med min rekke av mer dramatisk eksilerte forfattere. Hun slutter seg til den moderne erfaringen av forvandling og flyt gjennom gjentatte ganger å henvise til de sosialfilosofene som i dag beskriver det samme som mine selvbiografer allerede har erfart og beskrevet: Anthony Giddens, Zygmunt Baumann. Hun oppdager at møtet med det fremmede California endrer bildet av hjemlandet. «Det kaliforniske stedet er åpent og i bevegelse, men samme egenskaper får hjemlandet også. Oppholdet her får meg til å se stadig nye sider ved det gamle, og derfor utdyper og beriker de hverandre.» Hun mistenker rett og slett at hun er «i ferd med å bli et moderne menneske, i den forstand at jeg holder på å få bånd til flere verdener enn en.»

Det virker kort sagt som om Sveen er i ferd med å gripe eksilets muligheter snarere enn å beklage seg over dets problem. Også Brodsky antyder eksilets potensial i sin metafor om fisken som må puste med lunger. Og Witold Gombrowicz skrev i 1953 fra sitt argentinske eksil en entusiastisk appell til disse mulighetene:

Å dykke ned i omverdenen, det vil si emigrere, burde slik jeg ser det være en veldig stimulans for litteraturen. Et lands elite kastes ut av landet. Dermed kan den tenke, kjenne og skrive utenfra. Den oppnå distanse. Den oppnå en voldsom ådelig frihet. Alle lenker brister. Man kan i høyere grad være seg selv. I det allmenne virvaret viker de gamle formene, man kan mer hensynsløst ta sikte på fremtiden. En enestående mulighet! Et drømmeøyeblikk!

I likhet med de nevnte storhetene unngår Sveen all sentimentalitet når hun fra Berkeley reflekterer over hjemlandet og sin ambivalente tilhørighet. Hun er ingen venn av harde ord, men hun nærmer seg en kritisk brodd når hun kommer inn på det velkjente fenomenet utenlandsnordmenn (eller hvilken annen nasjonalitet som heist) som idealiserer det gamle hjemlandet. «Jeg har møtt norskamerikanere som savner Norge og kunne tenke seg å flytte tilbake, men Norge finnes ikke, det er blitt et annet land.»

Men Sveen beskriver det tapte eller imaginære Norge med en varme som får meg til å tenke på Nabokovs russiske minnebilder eller Canettis interiører fra Ruse. Et av hennes beste kapitler handler om «brua over Minnesund», der hun minnes følelsen av å ta toget fra Oslo og mottoet Det er det samma hen je er hen i verda, bære je kan sjå Mjøsa. Her demonstrerer hun først at den norske tendensen til å identifisere hjem og sted med natur er språklig formidlet, og at det ikke finnes noe slikt som et naturlig hjemsted. Men dette betyr ikke at naturen er en ren konstruksjon, uten interesse for det moderne urbane mennesket: Isteden relativiserer Sveen forholdet mellom natur og konstruksjon, og forsøker å se Mjøsa og Minnesundbrua i lys av Golden Gate - og vise versa. Hun forsøker seg på det både-og som jeg mener er essayistikken og den moderne selvbiografiens avgjørende grep - alt fra Nabokov og Brodskys doble tilhørighet til Canettis forvandlinger og Naipauls skepsis og flakkende perspektiv.

Sveen kan riktignok bli norsk og idealistisk når hun svermer for aktiv «solidaritet», men fremfor alt er hun nøktern, observant og beundringsverdig beredt til å møte det fremmede, det være seg Berkeleys uteliggere eller frokostvanene i San Francisco. Og når hun nærmer seg en sluttsats om tilhørigheten, husker jeg Gombrowicz' appell til eksilets muligheter og skriver gjerne under: «Tilhørighet oppstår når forhold oppstår, når det ukjente blir kjent. Derfor er tilhørighet ikke bare noe som har latt oss å slå rot, men en mulighet, noe som ligger foran, og som kan finnes der den får svar. »