Karin Sveen

Bjørn Gabrielsen - Dagens Næringsliv - 2011

Peder Sather, født Sæther, utvandret til USA allerede i 1832 og endte opp som bankmann og samfunnsstøtte i San Francisco. Allerede ut fra disse få detaljene kan man se at hans utvandrerhistorie ikke er gjennomsnittlig på noen måte.

Norsk utvandring nådde sin høyde i to omganger, på 1870-tallet og rundt 1900, og i stor grad bosatte nordmenn seg i jordbruksområder i Midtvesten. Selv om det fantes et norsk miljø i San Francisco, foreviget gjennom hovedpersonene i en av de mest populære fjernsynsseriene på 1950-tallet, «l Remember Mama», fikk denne først et visst omfang etter Sathers tid.

Amerikansk drøm
På den andre siden er Sathers historie en nesten erketypisk fortelling om amerikansk suksess. Som en tidlig utvandrer fra sitt land kom han som individ, og han kom seg raskt opp og frem. Han var til og ned en av grunnleggerne av Berkeley-universitetet.

Hans liv hadde klare elementer av drama. Sønnen hans døde ung, det finnes muligheter for at han holdt en sinnslidende datter innesperret i et tårn i sitt spøkelsesslott-aktige hus i skogen trygt plassert utenfor byen.

Allikevel har han vært så godt som glemt. lnntil nå.

Få spor
Det er vanskelig å ikke bli imponert over hvor mye Sveen har vært i stand til å finne ut om denne mannen som ble født for to hundre år siden. Forfatteren kobler en dåps-attest i Oslo til en passasjerliste fra Göteborg og regner seg frem til at hovedpersonen kan ha fått et uekte barn som han flyktet fra.

En anonym spaltist i San Francisco Chronicle harselerte en stund med «en kjent bankier» i byen for å være snerpete og stivbent, Sveen klarer på overbevisende vis sannsynliggjøre at ikke bare var bankieren sannsynligvis Sather, men spaltisten kan godt ha vært Mark Twain.

Noen korte brokker og små fakta må ha krevet enorm innsats for å få dokumentert. I andre tilfeller er forfatteren nødt til å regne seg frem selv til hva hun anser som sannsynlig, ut fra hennes kjennskap til aktuell historie og tidsånd.

Storkar
Man skulle tro det kanskje var nok å være storkar for å etterlate seg et vell av dokumenter over et langt og, i pekuniær forstand, vellykket liv. Sather har til og med gitt sitt navn til sentrale landemerker i Berkeleyuniversitetet. Han hadde tunge verv i viktige foreninger og venner som bidro til å forme USAs historie.

Allikevel sitter leseren igjen med et sterkt inntrykk av hvor lett alt er glemt. Sathers nesten litterære reise fra fattiggutt til rik, fra levemann til from kirkeorganisator, fra et gammelt, utarmet land til en ny og vital, men konfliktfylt nasjon gjør «Mannen i Montgomery Street» nesten til en roman. Men mest til en fortelling om hvor lett alt kan gå i glemmeboken.