Karin Sveen

Arnhild Skre - Aftenposten Morgen - 2005

Karin Sveens essay «Klassereise» satte et skille ved året 2001. Aldri hadde jeg lest bedre eller dypere boring i den rolle opphav, tradisjon og fortid spiller og bør få spille i menneskers liv.

Sveen hadde grepet grådig fatt i svenske Ronny Ambjørnssons klassereisebegrep fra 1997 og brukte det til en følsom, dristig og overraskende utforsking av egne indre rivninger og refleksjoner under en sosial reise der trohet mot bøker, tanker og fremtid ble viktigere enn band til for tiden.

I årets samling fører Sveen videre den fine essaystilen og tematikken fra forrige bok. Hun går inn i våre forestillinger om tilhørighet, hjem, ikke minst om hjemsted. Hun nytolker begrepene, viser deres mangetydighet og setter vekten vi tillegger dem i nytt lys. Bokens rammefortelling beskriver hvordan det er å bo på USAs vestkyst. I universitetsmiljøet i Berkeley, California, utforsker hun det å være langt borte hjemmefra, samtidig som hun observerer hvordan mennesker fester seg til alt fra fag til noe så tilsynelatende upersonlig som et stykke fortau.

Hun nyter den amerikanske evnen til å leve tett innpå helt fremmede mennesker. Samtidig flyr assosiasjonene vidt når hun beskriver sine egne bestyrtede reaksjoner på den amerikanske individualiseringen og oppløsningen av fellesskap og solidaritet.

Det er ikke bevegelsen bort fra noe, men en bekreftelse av bånd og en søken til noe, som sitter igjen etter å ha lest årets Sveen-essays.

I Norge legger vi overdrevent stor betydning i spørsmålet "Hvor kommer du fra?". "Hvor" betyr sted, punktum. I dette snevre landet er Sveens to siste essaysamlinger noe av det mest vettuge og tankestrekkende en kan lese. Dette er en forfatter som vet mye om tilhørighetens mange fasonger og de uendelighetene av hjem et menneske kan dras mellom og velge å ha.