Karin Sveen

Pål Gerhard Olsen - Bergens Tidende - 2005

Jeg har muligens ikke dekning for å si at essayet aldri har slått ordentlig rot her i landet, men for trøstig å fortsette på min spekulative galei, kan jeg jo våge den påstand at det er noe med det norske lynnet som fraber seg for mange forbehold, for mange baller i luften, for mange sideløpende tankerekker uten at en av dem får den absolutte forrang og erklæres som seierherre med topplue og laurbærkrans og det hele.

Å ta et klart standpunkt, å svare et malmfullt ja og et enda mer malmfullt nei, er noe nær en nasjonaldyd, og lite stimulerende for en skrivepraksis som dyrker spørsmålene og de uutfylte postene, som så å si setter undringen i system, men uten å temme dens undergravende og overskridende potensiale.

Desto større er gleden ved å lene seg tilbake og nyte godt av Karin Sveens «Frokost med fremmede», som arter seg som en varmt pulserende og nærmest ustoppelig stimulerende betenkning over temaet tilhørighet. En ting er hennes på en og samme tid dypt personlige og knivskarpt objektiviserende refleksjoner over hva som konstituerer hjemmefølelse og motstykket fremmedfølelse, en annen ting er hvor frapperende hun skrur sammen sine tekster, hvordan hun lar dem fremstå som fullstendig åpne for innfallsmetoden, og allikevel etterlater et bestemt inntrykk av at de ikke kunne ha vært komponert på noen annen måte.

Det er tale om en optimalisering av form og innhold som er sjelden vare, et lykkelig ekteskap mellom hvileløs tankekraft og kaldt kalkulert ingeniørkunst, som til sammen fremstiller en lesefrukt større enn noen annen i et bokår som ikke vil gå inn i verdenshistorien som uforglemmelig, til det har det vært for ivrig trakking i vante spor, reproduksjon av de faste postene.