Karin Sveen

Frank M. Rossavik - Morgenbladet - 2011

800 000 nordmenn vandret ut til Amerika. Den kanskje mest interessante av dem sto i fare for å bli glemt. Karin Sveen har reddet Peder Sæther for oss.

Et stykke på vei forteller Mannen i Montgomery Street en saga vi kjenner. Nordmennene som søkte et bedre liv på den andre siden av Atlanterhavet hadde en barsk reise og en barsk ankomst. Det var tyfus her og kolera der, på kaien ventet tvilsomme fiksere, og bak dem sto korrupte myndigheter og alskens andre kriminelle klare til å lage kvalm. Likevel, etter hvert, og med mye strev, fikk utvandrerne ofte det bedre livet de lette etter.

Historien til Peder Sæther er likevel en annen. For det første endte han ikke opp med en jordlapp i Midtvesten, som så mange andre. Riktignok kom han fra gården Nordstun Nedre Sæter i Odalen, men han ble bankmann i Trondheim, og hadde etter alt å dømme en grei karriere foran seg i hjemlandet.

Sæther dro ikke ut for å finne bedre økonomisk fotfeste, og heller ikke – et annet viktig motiv for utvandring – for å få større frihet til religionsutøvelse. Da han reiste i 1832, før nesten alle andre, skyldtes det etter alt å dømme at han hadde pådratt seg et uekte barn i Christiania, dagens Oslo.

Vanære.
Opplysningen fant Karin Sveen i Riksarkivet, nærmere bestemt i listen over døpte i Aker i tidsrommet 1828–1832. 8. april 1932 ble en Petrine Fransine døpt. Morens yrkestittel var «pige», hun bodde i selveste Lakkergaden (Lakkegata), og faren var Peder Sæther.
Som sakprosaforfatterkollega blir man imponert allerede her. Sveen slår seg ikke til ro med at årsaken til Sæthers utvandring er uklar. Hun kunne lett ha nødlandet ved å anta at han var eventyrlysten, men Sveen er hedmarking selv, og hadde vel sine tvil.

Så vidt jeg vet hadde forfatteren heller ingen pekepinn mot svaret, så hun må ha resonnert og gjettet, og hun må ha hatt tålmodighet.
Betegnende er det også at Sveen ikke hopper triumferende ned på sitt funn. Hun gjør trøstig rede for at Peder Sæther langt fra var den eneste som fikk barn utenfor ekteskap i Norge på denne tiden, og at barnets mor kan ha kommet fra bedre kår enn tittel og adresse tyder på, men dog: «Kanskje var han redd for at farskapet ville bringe vanære både over ham og slekta i Odalen hvis sannheten kom for en dag.»
Slett ikke umulig, nei, for kort tid etter maste Peder Sæther seg til plass som eneste passasjer på frakteskipet SS Herald fra Göteborg til et New York som akkurat da var rammet av en voldsom koleraepidemi, noe han må ha kjent til.

Tårnet.
Dette er bare en flik av Karin Sveens formidable kildearbeid. Riktignok står det noe igjen etter Peder Sather, som han kalte seg i sitt nye land. Karin Sveen fattet interesse under et opphold på Berkeley i California, da hun merket seg at tårnet ved inngangen til universitetet ble kalt Sather Tower. Hvem var denne Sather? Sveen forhørte seg på universitetets bibliotek. Jo, Peder Sather var en av universitetets grunnleggere, en fyr fra New York, visstnok utvandret fra Norge, fikk hun vite. Først da kom Sveen i tanker om at Sather jo måtte være en anglifisering av Sæther.
Men ellers fantes det ingen informasjon, ikke engang på Berkeley, som jo hadde æret mannen med et tårn som kan ses så langt unna som fra Golden Gate Bridge.

Kildearbeid.
Karin Sveen fant ut at merkesteinene etter Peder Sather kom til etter hans død, ikke minst tilskyndet av enken. Av materiale om ham og hans liv, etterlot Sather seg det man på de kanter ville kalle next to nothing. Og det er forbløffende, med tanke på hvem denne odølingen ble først i New York, senere i San Francisco.

Med kilder som må ha vært både fremmedartede og vanskelige å finne, klarer Karin Sveen bit for bit å mane Peder Sather frem. Sveen koker en suppe der Sather Tower er spikeren, men der hun lett mirakuløst finner den ene ingrediensen etter den andre fra kjøkkenets krukker og skuffer: Et fotografi her, et dokument der, et privat brev eller kanskje en setning i en bok – om folk i hans omgivelser, om institusjoner og miljøer.
Det kan se ut som ordinært kildearbeid, men tro meg, dette er mer imponerende. Karin Sveen får ingenting gratis. Straks hun tror hun endelig har lokalisert en kilde der det må finnes en mappe om Peder Sather, i det minste et par dokumenter med substans, må hun ta til takke med nok en liten trevl.

Eventyr.
Men årene med tålmodig nerding belønnes, og en fascinerende historie vokser frem. Peder Sather drev bank sammen med Anthony Drexel, ofte regnet som grunnleggeren av Wall Street. Sather var med og bygde opp San Francisco etter at gullrushet satte California på kartet. Han var en tidlig antirasist, blant annet ved at han – høyst uvanlig – ansatte en svart mann i sin bank lenge før Abraham Lincoln gikk til felts mot slaveriet i sørstatene østpå.

Sather engasjerte seg for å skaffe barn skolegang, slett ingen selvfølge i San Franciscos eldste dager, og han var altså med på å grunnlegge Californias første universitet, det senere verdensberømte Berkeley. Sathers motiv for det utdannelsespolitiske engasjementet var at han selv ikke fikk utdannelse da han var ung, «thi Ungdoms Dage er den Rætte Tiid for dette», som han skrev til sin bror i Odalen i et av få bevarte brev.
Og om Peder Sather altså neppe dro til USA som eventyrer, ble livet hans et eventyr, spesielt sett i ettertid. Sather kjente, må ha kjent eller kan ha kjent – for å bruke Karin Sveens kategorier – en rekke personer som formet USA, ikke bare nevnte Drexel. I «Sather-sfæren» dukker de opp; medlemmer av de mektige familiene Buchanan og Roosevelt, J.P. Morgan, og forfattere som Walt Whitman, Mark Twain og Robert Louis Stevenson. Sistnevnte brukte et av Sathers hus i San Francisco som modell for et kapittel i romanen Vraket (1892).

Og Peder Sathers nabo i Rincon Hill var William Tecumseh Sherman, som senere skulle bli berømt som general og leder av nordstatshæren i den amerikanske borgerkrigen. Den gang var Sherman bankmann, og samarbeidet med kollega Sather i å ta tak i en skurk av en avisredaktør.
Bragepris? Mannen i Montgomery Street er med andre ord ikke bare fortellingen om Peder Sather. Over knappe 280 sider gir Karin Sveen oss også et hvem-er-hvem fra USAs tidlige historie, og forklarer et land vi på våre kanter aldri helt forstår. Med noen effektive setninger om livet i San Francisco midt på 1800-tallet, gir Sveen en pekepinn på hvorfor så mange amerikanere bærer på en nedarvet skepsis til offentlige myndigheter og hvorfor de er så nært knyttet til sine kirkesamfunn. Myndighetene var korrupte, og kirkesamfunnene var de eneste samfunnene som fantes. Peder Sather ble baptist, men Sveen viser at det er uklart hvor troende han egentlig var. Kanskje ble han med i menigheten mest fordi den ga ham et nettverk som han da også fikk god bruk for.

Karin Sveens bok er årets første sakprosautgivelse av betydning. Boken er sterk og velskrevet, og vanskelig å kritisere for noe som helst. Det måtte eventuelt være at Sveen noen få ganger forlater sin beherskede drøfting av fakta, og slipper seg løs i skildringer hun neppe har kildedekning for. Plutselig «svinset og svanset» en av Sathers kolleger rundt en kvinne som «kom forbi med nesa i været», for å ta ett av få eksempler på slikt.

Men i den grad disse scenene fremstår som stilbrudd er grunnen at Sveen ellers er så nøktern i håndteringen av materialet. Og enhver leser vil forstå at den garvede essayisten og romanforfatteren iblant trenger litt luft i faktahelvetet hun har begitt seg inn i.

Det skulle forundre meg mye om Mannen i Montgomery Street ikke blir nominert til årets bragepris for sakprosa.