Karin Sveen

Katrine Ree Holmøy - Klassekampen - 18. november, 2005

Karin Sveen, som ga oss debatten om klassereise, har ikke kommet hjem. Men det å være underveis kan si oss mye om identitet og tilhørighet, mener hun.

- Hva skal gi oss tilhørighet, om ikke steder lenger kan gjøre det? spør Karin Sveen.

Fem år etter boka om klassereisen fra arbeiderklasse til middelklasse er hun fremdeles på reise. For hvor hører hun egentlig hjemme? Sveen mener dette er et viktig spørsmål for mange i dag. Vi flytter på oss, og følelsen av å høre hjemme et sted blir utfordret.

- Til vanlig merker vi ikke noe til det stedet vi er på. Vi kjenner hver hump i asfalten og hver rot på stien. Der du er fremmed må du føle deg fram og løfte beina som ei høne, stedet tar hele deg.

Sveen snakker av erfaring, fra et forskningsopphold i Berkeley, California.

- Da jeg flytta til Berkeley gikk jeg hele dager og la merke til hushjørner, dører, kirkespir og veikryss. Jeg kom hjem om kvelden sliten som etter en lang arbeidsdag. Men etterhvert som jeg gjorde meg kjent begynte stedet å tre i bakgrunnen. Vi er avhengige av at det skjer for å kunne bruke sansene våre til noe annet, reflekterer Sveen.

Kjent og ukjent i boka «Frokost med fremmede» er det tilhørighet og identitet Karin Sveen er opptatt av. Når vi stadig flytter på oss vil nye former for tilhørighet gjør seg gjeldende. Gjennom ti essay reflekterer hun over tilværelsen i Berkeley, og over forholdet til steder og mennesker.

- Jeg er jo ikke forsker, jeg er forfatter. Men jeg fikk komme til Berkeley for å lære og bruke universitetets ressurser. Det har virkelig vært en gave, stråler Sveen.

I boka beskriver hun hvordan nye sider ved det norske livet hun kjenner så godt trer fram i møtet med det radikale, intellektuelle miljøet rundt Berkeley. Åpent og aktivt En innlemmende kultur med åpne mennesker kan gjøre at tilhørighet til et sted erstattes med sosial tilhørighet og interessefellesskap, mener Sveen.

Hun har levd i et område i Nord-California der alle er relativt nye, og der alle vet hvordan det er å komme som ny. Hun mener det er en åpen og handlende kultur, mens hun beskriver europeere som mer reflekterende - og ofte handlingslammede.

- Det var nok de handlende menneskene som emigrerte fra Europa til Amerika, mens grublerne ble igjen, funderer forfatteren.

- Hva opplevde du som mest forskjellig fra Norge?

- Jeg har sluppet å bry meg om hvordan jeg ser ut, men nå er det på'n igjen her hjemme, humrer hun.

- Det har vært utrolig behagelig å møte mennesker som ser deg i øynene istedenfor å sjekke hva slags sko du har på deg. De er opptatt av hvem du er, hva du bryr deg om, og hva du skal i morgen, ikke hva du sier med klærne dine, forteller hun opprømt.

Men hun presiserer at inntrykkene hennes ikke gjelder for hele USA.

- California, og spesielt den nordlige delen, er noe annet enn resten av USA. Det er toneangivende innen alt fra musikk til politikk, og det har vært fantastisk å tilbringe tid blant folk som er preget av radikale tanker på alle områder. Reisende I USA har 18 prosent av befolkningen pass, i Norge er andelen 80 prosent. Vi reiser, og flertallet av oss er del av en eksklusiv klubb - 95 prosent av jordens befolkning har aldri sittet i et fly. Men hva gjør vi på reisene, og hva gjør reisene med oss?

- Den sanne kosmopolitten reiser for å lære, det er et humanistisk prosjekt jeg har stor sans for. Jeg tror kosmopolitten kan redde verden, sier Sveen. Men det å reise er i seg selv ikke nok; det handler om hvordan vi reiser.

Sveen problematiserer hva som skjer med menneskers forståelse av seg selv når de reiser.

- Når vi bare reiser for å se, ikke for å gjøre noe, blir stedene vi reiser til bare kulisser. Vi forblir i tilskuerrollen, det blir litt som å se på TV. Da vil jeg heller lese en god bok, det kan være en reise god som noen. Det er opplevelse av forskjeller, ikke geografisk avstand, som gjør reisa til en reise. I tillegg til opplevelsen av et nytt sted strømmer det på med nye perspektiver på det kjente, og tanker om hvor jeg hører til. Jeg har lært mye om Norge i løpet av den tiden jeg var borte, sier Sveen. Det viktigste hun har lært er at vi er enormt velstående, og at vi må passe på det unike samfunnet vi har.

- Menneskene rundt meg har vært veldig interesserte i den skandinaviske velferdsmodellen, og de følger nøye med på utviklingen her. De er redde for at oljeformuen skal føre til at velferdsstaten bygges ned, sier hun.

- Velferdsmodellen er et sikkerhetsnett som ikke finnes i USA. Det er en forskjell som nesten ikke lar seg beskrive. Det er dette som gjør oss siviliserte, det at vi sikrer hvert enkelt menneske en viss levestandard, sier Sveen.

Reisens innhold Karin Sveens forrige essay, «Klassereise» var opphav til vårens store debatt om den sosiale reisen mellom samfunnslagene. Sveen mener begrepet klassereise ikke er ferdig definert.

- Jeg syns det er en tendens til at menn snakker om klassereise som karriere, at meningen er høye lønninger og å «innfri familiens krav». Det er ikke det min klassereise handler om. Jeg reiste fra en arbeiderklassebakgrunn, men målet var aldri å tjene mer enn foreldrene mine. For meg handler klassereisen om hva jeg får lov til å fylle livet mitt med. Det handler om gleden ved å lese bøker og å lære, og det handler om å kunne delta i de store samtalene i samfunnet. Striden om hva klassereisen er står mellom de som mener karriere er motivasjonen og de som ser allmenndannelsen som et slags mål i seg selv, mener Sveen. Hvis vi bare ser på lønn som mål for klassereisen risikerer vi å få en kulturell underklasse, advarer hun.

Det var den offentlige skolen som ledet Sveen på første etappe av klassereisen, og hun mener at en god offentlig skole er svært viktig for at alle skal få muligheten til å foreta egne klassereiser.

- Jeg vil ikke ha en skole som ikke stiller krav, som ikke forlanger at elevene skal lære noe. I min oppvekst var skolen det eneste stedet jeg kunne lære, det var ingen hjemme som kunne lære meg algebra. Skolen er den eneste måten å sørge for at alle får delta, sier Karin Sveen og plukker opp rulletobakken fra lomma, arbeiderens trofaste følgesvenn.

Hun går ut i høstsola. Klassereisen hun har foretatt kommer bare til syne i sigarettmunnstykket.

Design Kihl