Karin Sveen

Erik Bø - Klassekampen- 2005

Karin Sveen makter nok en gang å forme verdifulle analyser av personlige erfaringer.

Karin Sveen debuterte som lyriker i 1975 og har siden den gang gitt ut flere romaner og diktsamlinger, men de siste årene er det nok heller som en av våre mest markante essayister vi har lært henne å kjenne.
Selv har jeg nettopp skrudd av radioen og P2s Språkteigen der en lytter lurte på hva i all verden dette ordet klassereise var for noe. Programlederne pekte videre til romanen "Blind", av Lars Ove Seljestad, og derfra til en svensk professor som man vel får regne med skulle være Ronny Ambjørnsson - han som skrev det selvbiografiske essayet "Fornavnet mitt er Ronny". Men mer naturlig hadde det vel vært å referere til Sveens forrige essay, "Klassereise", som årets bok, Frokost med fremmede», er sterkt knyttet opp mot. Og kanskje er det litt typisk for Sveen som forfatter at hun klarer å unngå å bli kreditert hos media og de lærde menn. For Sveens prosa unndrar seg unødvendig fokus. Selv om hun gjerne setter seg selv i sentrum for selve skaperakten og begivenhetenes gang, så er det en ydmyk prosa vi møter. Hos Sveen møter vi essayet i dets bokstavelige franske betydning, som et "forsøk". Hun er ikke redd for usikkerhet og undring, og hennes refleksjoner ut fra hverdagslige erfaringer antar en egen litterær kvalitet som man fort kan savne i de mer skråsikre og akademiske variantene av genren.

Sveen lar nok en gang sin egen forvirring lede henne ut i skrivearbeidet. Denne gang er det tilhørighet i vid forstand, og ikke bare klassetilhørigheten som skal undersøkes nærmere. Utgangspunktet for Sveen er hennes opphold i Berkeley, California, der hun møter en kultur og mennesker som gjør det nødvendig å revurdere forholdet til en tilhørighetsfølelse som tradisjonelt er knyttet til sted og opphav. "Kanskje er tilhørighet i gammeldags forstand i ferd med å forvandles", spør hun innledningsvis, og svarene kommer i rykk og napp gjennom en rekke anekdotiske fortellinger om tilhørighetens mange former.
I det innledende kapittelet som har gitt boken dens navn, er det selve det reisende mennesket Sveen møter. Både i form av en nordmann i San Francisco og seg selv som aspirant til ei ny klasse, den reisende klassa, den som ser ut til å føle seg hjemme overalt. Her møter vi Sveen i samtale med Daniel, som er innbegrepet av den moderne nomade, en mann som nekter å knytte sin identitet mot opphav, eller steder i det hele tatt. Han opererer med her og nå, og ikke et her og der. Det interessante med dette kapittelet er først og fremst hvordan Sveen tilsynelatende opptrer som et interessert og fascinert talerør for Daniels stemme, men det er likevel noe som skurrer. For de flosklene Daniel omgir seg med for å beskrive sin moderne stedløshet, sin tilhørighet til nåtiden framfor plassen, faller ikke nødvendigvis på fruktbar grunn hos Sveen. Hun prøver å forstå, men kan ikke slutte seg til tankegangen. Han forblir på mange måter en fremmed for henne, og det er ikke vanskelig å lese store deler av denne boka som nettopp et svar til Daniel. Vi møter folk og skjebner med et behov for å knytte bånd til et geografisk sted. Dette for å overleve som et individ med en identitet de kan holde fast ved.

Fellesnevneren for disse skjebnene kan kanskje sies å være behovet for å gro nye røtter i situasjoner der disse mer eller mindre frivillig er rykket opp fra jorden de ble plantet i. Dette er et motiv vi møter i fortellingen om Peter Sæther, den norske immigranten som slår seg opp som bankmann i gullrushets California og bidrar til å grunnlegge universitetet i Berkeley. Det gjelder også uteliggeren Joe, som forsvarer og nøysomt feier sine to utvalgte kvadratmeter på et av Berkeleys fortau. Eller den iranske guiden som ikke er iraner, men perser, frarøvet en nasjon og et land han fremdeles befinner seg i.
På den andre siden lar Sveen oss også se tilhørighetens begrensninger. Tilfellene der tilhørigheten kan virke nærmest paralyserende. Et godt eksempel på dette finner vi i kapittelet om lektoren fra Limerick, Frank McCourt, den utvandrede iren som fra sin lektorpost i New York finner ut at han endelig skal våge å fortelle historien sin i en alder av 67. Romanen "Angela's Ashes" slo hardt og brutalt ned i den litterære verden og kapret øyeblikkelig en stor skare av hengivne lesere, men fra Limerick kom øyeblikkelig en snøftende beskjed om at han var en sviker. Han hadde forbrutt seg mot klassen, mot kollektivet, og vist fram skammen. I sin refleksjon over det vrengebildet av lojalitetsbegrepet som denne historien viser fram, er Karin Sveen kanskje på sitt beste. Her blandes skarp analyse av den sosiale justisen som gjerne kommer i kjølvannet av tilknytningen til et kollektiv, med en medlidende nærhet til McCourts situasjon og litteratur som er saliggjørende for leseren. Her er det også lett å trekke veksler på Sveens egen biografi, på hennes egen klassereise og turen over Minnesund bru som riktignok er mindre enn Atlanterhavet, men som selvfølgelig finner sin plass i det påfølgende kapittelet.

Betegnende for Sveens essayistiske reiseskildringer og historier er hvordan hun med utgangspunkt i personlige og hverdagslige opplevelser fullstendig uanstrengt klarer å heve disse situasjonene opp på et analytisk plan uten at dette resulterer i stilbrudd, eller virker påtatt etterrasjonaliserende.
Når Sveen bringer navn som Zygmunt Bauman, Søren Kierkegaard, eller Antony Giddens på banen så er det for å hente støtte til analyser og refleksjoner som er så godt vevd inn i den fortellingen Sveen vil fortelle at dette fungerer som selvfølgelig og nødvendig utdyping av materialet. Om ikke Sveens anekdotiske sprang og assosiasjoner innenfor hver enkelt tekst er direkte sømløse, så er det alltid spennende å følge tankerekkene hennes. En eksemplarisk tekst i så måte er "Porten ved jordbærbekken", om den nevnte Peder Sæther som opphavsmann til Sæther's Gate utenfor universitetet i Berkeley. Via møtet med denne portalen og de amerikanske studentene ser Sveen sitt snitt til å begynne å diskutere intellektuell rasisme, privatisering, liberalisme og den amerikanske fokuseringen på individet. Alt i kor med Hannah Arendt. Det er slike passasjer som gjør at "Frokost med fremmede" blir en av mine beste leseropplevelser denne høsten, og jeg er samtidig aldri i tvil om at disse passasjene ikke hadde hatt den samme appellen hvis de ikke var fundamentert i Sveens personlige og hverdagslige undring over tilværelsen.

"Frokost med fremmede" er en bok som favner bredt, både med hensyn til hva den tar for seg av historier innenfor temaet tilhørighet, og med tanke på et lesende publikum. Sveen har skrevet en inkluderende bok som inviterer til videre refleksjon. Her blir vi ikke belært, men ansporet til å stille de samme spørsmålene til vår egen tilværelse og vår egen tilhørighet i verden som Sveen spør seg selv om når hun gir slipp på sine faste holdepunkter. Dette kan kanskje sies å være en del av denne bokas skjønnlitterære kvaliteter, og det er på ingen måte vanskelig å se både fortelleren og lyrikeren Sveen i denne essayistiske teksten. Det finnes nok dem som gjerne foretrekker strengere akademiske essay, eller mindre faglitterær skjønnlitteratur, men jeg vil hevde at Karin Sveen i stor grad får med seg det beste fra hver genre uten at jeg føler noe behov for å problematisere bokas litterære tilhørighet.