Karin Sveen

Kjell-Richard von Wachenfeldt - Vårt Land - 2005

Det finnes mange måter å gå tapt på. Og mange måter å bli funnet.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan presentere henne mer presist enn slik: Karin Sveen er en klok dame. Og hun har skrevet en klok bok, en essaysamling som handler om tilhørighet. Røtter. Hjemsted. Det har blitt en langsom, småpratende bok, fylt av klare tanker og fine detaljer, som en spasertur med en venn der grusen under skoene og luktene i luften gir dybde og smak til samtalen.

Sveen forteller gjennom historier. Gode historier. Nære og levende, som den om Marta som etter et langt liv i en psykiatrisk institusjon måtte bo i egen leilighet. Eller den om Joe som er hjemløs og fremmed i eget land. Eller om kunstneren Lars Hertervig, som ikke fant sin plass i verden og derfor malte den så fremmed som han opplevde den. Mennesker som sliter med å finne sin plass.

Livsbetingelse. Tanker om tilhørighet trekkes lett mot tapet av tilhørighet, fordi det er dette vi merker mest tydelig. Det gamle og kjente forsvinner omkring oss og nye ting tar over. For tilhørighet går hånd i hånd med motsatsen; fremmedfølelse. Rotløshet. Eksil.

Er denne dragningen litt trist? Kanskje. Men den er svært meningsfylt. Og for ordens skyld; Sveen skriver masse om den gode tilhørigheten, om hjemstedet som varmer hjertet og senker skuldrene. Det er bare det at vi tar dette stedet for gitt, helt til vi på en eller annen måte mister det. "Å få høre til er en livsbetingelse, og for den som har flyktet fra hjemlandet uten å finne tilhørighet noe annet sted, må tilværelsen være uutholdelig," skriver hun mot slutten av boka.

Det er så sant som det er sagt - som så mye annet her. Og det behøver slett ikke være hjemland i bokstavlig forstand. Tilhørighet er så nært knyttet til mennesket at det er snakk om et eksistensielt anliggende. Sveen viser oss mange måter å være fremmed på - geografisk, språklig, kulturelt, mentalt, åndelig.

Samtidig handler Frokost med fremmede om det motsatte. Den handler om å finne et hjem. Å finne nye steder, eller rettere sagt, om å åpne blikket og bli bevisst våre stadig skiftende omgivelser. Det er i kontrasten mellom det hjemlige og det fremmede at vi ser hvem vi er. Bare med et åpent blikk kan tapet av noe kjent bli møtet med noe nytt. Og bare slik kan vi se hvilken rikdom det kan være å havne på en feil klode.

Harmoni. Sveens tankevandringer ble til under et forskningsopphold ved Berkeley, California - og jeg blir umiddelbart litt skeptisk. Det er nemlig så lett enten å elske, eventuelt mislike alt ved USA, eller å elske, eventuelt mislike alt ved gamlelandet. En slik enten-eller blir raskt kjedelig. I stedet tenker hun sine kloke tanker med en harmoni mellom "her" og "der" som er god å lese. Hun opplever begge steder som likeverdige kilder til liv, og slik setter de hverandre i perspektiv, anerkjenner og beriker hverandre. Hun skriver mykt og godt, trenger ikke store bokstaver for å bli hørt, og likevel finnes det spenninger og tankekors i kapittel etter kapittel. Du verden.

Jeg blir stolt over å komme fra bondeland og stolt over å trives i byen. Hva mer kan man forlange?