Karin Sveen

Pål Gerhard Olsen - Bergen Tidende - 2005

Blankslipt klokskap og fiolblå undring i skjønn forening.

Utgivelsen Karin Sveen helt på tampen av bokhesten slår i bordet med, er ikke en rendyrket essaysamling, men en særdeles fruktbar bastard som uanstrengt melodiøst tar opp i seg et bredt anlagt samfunnsperspektiv fordelt på poster som kulturhistorie, sosiologi og politikk, dandert på en seng av personlig og rikt forgrenet erindringsstoff.

Utgangspunktet for de ti skriftstykkene er et studieopphold i Berkeley i California, som slik tittelen antyder blir en lang frokost både med fremmede og det fremmede; en forsøksvis tilpasning til en livsform og et fremtidslaboratorium som for en traust hedmarking som Sveen med kledelig beskjedenhet karakteriserer seg som, er en stor, men fascinerende munnfull å svelge.

Kjernen i betraktningene hennes kretser rundt begrepet tilhørighet. Hva tilhørighet er, hva tilhørigheten gjør med oss, hva tilhørigheten stenger av for, og åpner opp for. Tilhørighet er for Sveen intimt forbundet med lukte- og smakssansen, men også orienteringssansen i videre betydning; det å være i det hjemlige som en eventyrblanding av det materielt og eksistensielt betingede. Hun er langt hjemmefra, men det å være langt hjemmefra, bringer også hjemmesfæren nær inn på livet - hun ville lett ha kunnet gjøre Tor Jonssons ord til sine: «Nærast er du når du er borte, noko vert borte når du er nær».

På dypt sanselig og samtidig skarpsindig vis sammenstiller Sveen barndommens landskap med andre landskap hun senere i livet har erfart, og erfarer i skrivende stund i sin utlendighet, blant annet gjennom en glitrende fremstilling av Lars Hertervigs malerkunst, hun møter representanter for det som kanskje kan oppfattes som en ny mennesketype: transittmennesket, mennesket som føler seg like mye hjemme alle steder, som har satt rotløsheten i system, tilsynelatende utelukkende til egen vinning. Her er beskt overbevisende analyser av den feilslåtte integreringen av samfunnets utgrupper, her er en overrumplende situasjonsrapport fra Iran, flettet behendig inn i bokens grunnstruktur, her er frydefullt presise observasjoner av amerikansk driftighet og flid, av en nybyggermentalitet som ennå på langt nær er blitt skylt på Stillehavet. Her er fremfor alt en velsignet evne til å trekke tankevekkende paralleller, skape eggende ekkovirkninger, føye løsrevne brokker og biter sammen til et stille insisterende hele, uten at det går på bekostning av en grunnleggende og uforstilt glede ved å være i live som et seende og tenkende og tvilende individ, et veikryss for mange ulike og innbyrdes divergerende impulser, for Sveen tar ikke endegyldig stilling, hun holder bare alle fenomener hun kommer i berøring med opp mot lyset. Frokost med fremmede er en av årets mest musserende, innsiktsgivende og språkrøktende leseropplevelser, og en meterhøy fjær i hatten for forfatteren. Det er jo snart flere litterære priser enn det er Stortingsrepresentanter, så hva med et halvt dusin utmerkelser til dette tverrkulturelle kunstverket?