Karin Sveen

Kåre Bulie - Prosa - nr. 1 2006

Allerede i tittelen på sin siste essaysamling, Frokost med fremmede, sirkler Karin Sveen inn mange av motsetningene som er med på å gjøre sakprosaforfatterskapet hennes så rikt på innsikt og nyanser at det vanskelig lar seg fange i et akademisk anmelderspråk: forholdet mellom det nære og det fjerne, mellom det hverdagslige og det uvanlige, mellom det konkrete og det abstrakte, mellom erfaringen og fortel¬lingen om den.

Men ingen av disse begrepsparene føles tilstrekkelig dekkende for de to siste bøkene til Sveen - før Frokost med fremmede utgav hun Klassereise (2000). Begge er varianter av reiselitteraturen - som med stort utbytte kan leses nærmest som ett stort verk, som en utdypning av eller variasjon over hverandre, unnfanget av mange av de samme spørsmålene som de åpenbart er: undring over fenomener som klasse, tilhørighet, historie, språk og makt. Men om dette kan høres abstrakt ut, ligger mye av Sveens mesterskap nettopp i måten hun knytter band mellom «den store» og «den lille» verden på, mellom omfattende, ofte utslitte begreper og en nyansert virkelighet. I pakt med essaygenrens tradisjonelle kjennetegn har Sveens tekster et tydelig personlig preg, både i tematikk og i fortellerstemme. Som leser forstår man at noe virkelig står på spill for Sveen, slik hun i et av bokens essays beskriver at det fortsatt gjorde for forfatteren og arbeiderklassesønnen Frank McCourt da han som eldre mann skrev Angela's ashes. Enten hun skriver om Lars Hertervigs billedverden eller om møtet med den gamle barndomsvennen med «Det er det samma hen je e hen i verda, bære je kæn sjå Mjøsa»-T-skjorte, har tekstene en form for eksistensielt alvor i bunn. Så springer da også tekstene nesten alltid ut av konkrete hendelser og forflytninger, så vel i geografisk som i sosiokulturell forstand, i hennes eget liv - enten det er fra arbeiderklassebakgrunnen på Hamar, studieårene på lærerskolen eller oppholdet på Berkeley-universitetet utenfor San Francisco. Sveens tekster handler dypest sett om å være menneske i det vi i mangel av mer presise ord omtaler som «den moderne verden».

GENRETRO ESSAYIST Genretro er Sveen også i den forstand at tekstene hennes alltid føles ydmyke og utprøvende, snarere enn entydige og bombastiske. Boken gjennom bevarer hun en grunnleggende ambivalens. Hennes metode, om man kan snakke om noe slikt, er å forsiktig holde opp et fenomen hun også selv innrømmer at hun ikke klarer helt å fange i språket, snu og vende på det, beskrive det fra ulike sider, legge det fra seg, for så å løfte det frem igjen senere. Leseren får slå følge med henne i tankeprosessen. Essayene hennes kretser hele tiden omkring de samme spørsmålene, og utviklingen i dem finnes mer i den konkrete fortellingen om hennes eget liv, enn i emnene hun reflekterer over. Men når man begynner å mistenke tekstene hennes for å stå i stampe eller gjenta seg selv, oppdager man at hun faktisk sier noe friskt og nytt likevel. Der Klassereise, selv om den har tydelige avsnitt og kapittelinndelinger, fremstod som ett langt essay, består Frokost med fremmede av ti deler som - svært mange berøringspunkter til tross - i større grad føles som enkelttekster. Fellesnevneren er det utydelige begrepet tilhørighet: tilhørighet mennesker imellom, mellom menneske og sted, menneske og tid. Utgangspunktet for både boken og refleksjonene er at Sveen har vært på studieopphold på Berkeley i California. Det gir henne, i velkjent reiselitteraturånd, mulighet til samtidig å se på det kjente der hjemme med friske øyne, og kjenne den fremmedes følelse av å komme til et sted man mangler kunnskap om og ikke hører til på. Dette er i utgangspunktet temmelig konvensjonell visdom. Men Sveen utnytter sitt selvvalgte eksil til å løfte leseren langt over mange mer tradisjonelle reisebøkers tilsynelatende «dypsindige» selvsagtheter. I en av bokens beste og mest rørende tekster, «Brua over Minnesund», vender hun eksplisitt tilbake til tematikken fra Klassereise og skriver om dem som reiste og dem som ble igjen i hennes egen ungdom: Om smerten som ligger i bevisstheten om at man aldri kan reise helt hjem igjen når man først en gang har dratt, men samtidig om hvordan ikke alle faktisk hadde anledning til å sette seg på toget og forsvinne til et liv med bøker og drømmer få på hjemstedet ville forstå. Sveens livshistorie deler hun med store deler av Norges befolkning i etterkrigstiden, og tekstene har slik sett en viktig historisk dimensjon. Sveen hadde fortjent mye mer av den oppmerksomheten som ble den svenske professoren Ronny Ambjornsson til del da Pax Forlag utgav hans bok Fornavnet mitt er Ronny. Hennes bok om klassereise er vel så god som hans. At hun denne gang skriver fra Berkeley, den amerikanske motkulturens vugge, gjør at Frokost med fremmede også blir en bok med et internasjonalt historieperspektiv: om 68-generasjonen, opprør, Adrienne Rich og Grateful Dead.

GRIPENDE Samtidig er det befriende å lese essays med en slik usentimental bevissthet om at ikke alle har den friheten og de mulighetene man en periode på I990-tallet kunne få inntrykk av når man leste den tyvende avisartikkelen om våre dagers «arbeidsnomader», som med sine bærbare pc-er tilsynelatende fløt fra den ene arbeidsgiveren og lønnssjekken til den andre slik det passet dem. Tankene går nettopp til dem når man leser om Sveens ambivalente møte med norske Daniel i San Francisco - ved første øyekast den perfekte kosmopolitt. Sveen har i det hele tatt et skarpt øye for alle slags gullalderforestillinger og på middelklassens sentimentale svermeri for det enkle, befriende livet langt borte fra storbyens kjas og mas. Det gjør at teksten, selv om den ikke fremstår som noe direkte innlegg i en dagsaktuell politisk debatt, lett lar seg lese slik: Sveen har sterke meninger både om det hun opplever som forfallet i det offentlige skolevesenet - institusjonen hun selv kan takke mer enn noen annen - og om velferdsstat og psykisk helsevern. Det siste tematiserer hun i essayet om Hertervig, selv om det hovedsakelig handler om hermeneutikk - nok et aspekt som er med på å gjøre Frokost med fremmede til den rike boken den er blitt. Først og fremst skriver hun imidlertid om psykisk sykdom og samfunnets måte å håndtere den på i en gripende historie om Marta med mandolinen. Martas historie sier mye om tilhørighet, ideen om «hjemme» og hva som skjer når man mister den, og om forholdet mellom «oss» og «dem».

GODT OM NYLIBERALISME Politikken er også tydelig i refleksjonene over forholdet mellom Norge og USA. Frokost med fremmede kan leses som en bok om forholdet mellom det norske og det amerikanske både i dag og historisk, om et møte mellom to verdensdeler som akkurat nå ser på hverandre med dyp mistro. Sveen forfaller aldri til de antiamerikanske klisjeene som har vært så utbredt på norsk venstreside i hennes generasjon, men skriver med begeistring om et åpent og imøtekommende folkeferd som er mer opptatt av å spørre hva hun interesserer seg for enn av å betrakte hva hun har på seg. Sveen tar høyde for at hun beveger seg i et spesielt miljø, men man kan muligens innvende at hun er for positiv, og for godtroende i sin overbevisning om at en ny politisk bevissthet er i ferd med å spre seg. På den annen side skriver hun godt om nyliberalisme og amerikanernes velkjente nyttetenkning og «egen-lykkes-smed»-filosofi. Kanskje kan man også ane en viss tendens til ufrivillig romantisering i teksten om Hertervig, og særlig i essayet om stillheten og hvordan den forsvant fra det offentlige rommet. Irritasjonen over prustende skiløpere som haster avgårde i løypene, føles som et unntak, et av de få stedene Sveen flørter med klisjeen. Men også her videreutvikler hun tankene sine til noe mer enn det umiddelbart kan virke som - til en drøfting av forholdet mellom tilhørighet og ulike sanser.

EGENARTET SPRÅK Med fare for selv å romantisere Sveens arbeiderklassebakgrunn, er det vanskelig å ikke tenke seg at den har noe av skylden for at språket hennes er så egenartet og rikt som det er. Hennes bakgrunn som lyriker spiller åpenbart også med i den poetiske essayistikken hennes. Hun reflekterer selv interessant over forholdet mellom språk, makt og opphav i Klassereise. Sveen fører et språk som forteller hvor velinformert hun er om det hun skriver om, men hvor det akademiske aldri får overtaket, slik det dessverre gjør i så mange tekster som umiddelbart kan ligne Frokost med fremmede. Hun skriver om Zygmunt Bauman og Noam Chomsky med autoritet, uten at de noensinne får overta kontrollen. Hun har en helt egen evne til å veksle mellom - og kombinere - det jordnære og det høytflyvende. Så innholdsmettet er språket hennes at man må lese sakte for å få med seg alt det kloke Karin Sveen ønsker å dele med oss.