Karin Sveen

Kjetil Østli - Aftenposten A-magasinet - 2006

Nordmenn reiser og flytter mer enn før. Karin Sveen forsøker i boken «Frokost med fremmede - ei bok om tilhørighet» å finne ut hvor vi hører hjemme.

- Hvor kommer dere fra? Spør Karin Sveen.

- Fra Bærum, Bodø og Gol.

- Tja, jeg vet ikke, fra overalt, sier fotografen.

- Ja. Nettopp. Hjemme er der katta di bor. Selv er jeg fra Furnes, Jessnes og Hamar på Hedmarken, men har bodd like lenge i Oslo.

- Utlendinger sier vi nordmenn er grådig opptatt av hvor folk kommer fra?

- Nordmenn har nok hatt sterkere stedsbånd enn folk fra mange andre land. Fortell hvor du kommer fra, sa forstår jeg hvem du er. Å flytte og reise er relativt nytt her. Før var en reise fra Toten til Oslo som en reise fra Norge til verden. I dag er det ikke slik. Og siden verden ikke kommer til vårt lille land, må vi ut for å oppleve den. Åtte av ti nordmenn har pass, mens bare to av ti amerikanere har det. Mobiliteten i Norge har økt veldig de siste tiårene, og den moderne livsstilen påvirker tilhørigheten.

- Fortell.

- Den tradisjonelle tilhørigheten er knyttet til ett sted, der du ble født, og til arbeidsplassen der. Skomaker bli ved din lest og få medalje for lang og tro tjeneste. Men færre lever livene der de er født og oppvokst. Vi reiser mer, flytter mer og bytter jobb og kjæreste. Vi lever også i en folkevandringsepoke. Vi er alle preget av oppbrudd. Å knytte bånd tar tid. Men hva skjer når vi ikke har tid? Den vestlige verden er i en overgangsfase mellom tradisjonell og moderne tilhørighet.

- Så hva skaper tilhørighet for oss som flytter mye?

- Tilhørighet er ikke lenger bare et band til fortiden, men også til noe fremtidig, et prosjekt du velger selv. Mer enn selve stedet, handler tilhørighet om hva du gjør der: Interessene og jobben (ikke arbeidsplassen). Jeg skrev boken i USA. Der er stedet nærmest blitt en kulisse for arbeid. Er man knyttet til noe, er det ikke lenger landskapet, nabolaget eller fellesskapet med andre, men yrket, interessene, handlingen.

- Men du skriver også at vi er redde for å handle?

- Ja. Men da tenker jeg på å handle politisk eller sosialt. Det første er blitt vanskelig fordi folk føler maktesløshet. Man ser at mye er galt, men mister troen på at vi kan gjøre noe. Som om det er sterke krefter i sving vi ikke rår over. Det minner meg om skjebnetro. Det andre, å handle sosialt, krever tid. Kierkegaard sa allerede i 1851, under fremveksten av den moderne presse, at ingen opplyste mennesker handler, de bare kommenterer. Det er fortsatt aktuelt. Intellektuelle snakker om solidaritet, men spør ikke den gamle naboen om de skal handle for henne. Vi er blitt en kommenterende nasjon, med et publikum som er mer vendt mot mediene enn hverandre: «Noen må ta ansvar!» sier vi, men gjør det ikke selv. Hvorfor? Fordi handlingen knytter deg til det/den du handler for. Å kommentere at nabokona trenger hjelp, forplikter ikke.

- Men jeg vil heist ikke bli kjent med naboene mine, jeg skal jo flytte uansett?

- Ja, ikke sant. Da har det ingen hensikt å knytte bånd til stedet. Den moderne livsstilen gir oss løfterike muligheter til selv å skape vår tilhørighet der vi ønsker. Men hyppig skifte av arbeid og hjem medfører også tap.

- Av hva da?

- Stabilitet og varighet. Statistikker viser at vi ikke får til det varige i vennskap, familie, kjærlighet, jobb. Sosiolog Zygmunt Bauman kaller det «varighetsangst». Derfor blir vi imponert av varige ekteskap. Og det er nesten noe trist over dem som hele livet bor og jobber på samme sted. Har han ikke ambisjoner? Ønsker hun seg ikke videre? Men vi må spørre: Hva følger i kjølvannet av våre drømmer? Hvordan skal jeg kunne ta vare på min syke mor? Vi kan leve et mobilt liv så lenge det er penger i pungen, helsa holder og ingen trenger oss.

- Hvorfor ble det sånn?

- Jeg har nevnt karriere og arbeidsmarked. Men vi velger det selv også, vi velger å ville noe nytt, knyttet til forestillingen om å leve enestående liv, og å utmerke seg.

- Det er jo det Idol-deltagere sier. At de må skille seg ut, for det er kjedelig å være vanlig?

- Og da oppstår frykten for det alminnelige livet. Det er ikke nok å være en trofast sliter eller en av de mange. Et samfunn som bare hedrer de enestående, sier samtidig at de andre er mindre verd. Målet må være å ha respekt for både enerne og de alminnelige.

- Fokus på det å lykkes kan føre til intellektuell rasisme, skriver du?

- Det er Baumans ord og henger sammen med dogmet om at alle kan oppnå alt. Lykkes man ikke, har man selv skyld i nederlaget. De som faller utenfor, kan indirekte bli sett på som dumme og late, mens vinnerne er intelligente og iherdige. Og dermed unngår man dårlig samvittighet for alle som faller utenfor. For de er jo skyld i det selv. Individualismens bakside er fravær av solidaritet. I gamle dager var solidaritet basert på likhet. Kanskje den i dag bør handle om respekt for forskjellene.

- Jeg har bodd på Tøyen og Majorstua, men dagen etter at jeg flyttet, forsvant tilhørigheten til bydelen. Jeg følte det ikke som noe tap?

- Hvis du gjennom et omskiftelig liv bevarer venner og familie, er det ikke noe tap å snakke om. Vi er på en måte luksuskosmopolitter. Men tenk på våre innvandrere, som har tapt sin tilhørighet uten å få den her. Vi må jobbe for å skape et samfunn der folk føler de har tilhørighet. Mennesker som virkelig hører til i et samfunn, vil også være lojale mot det. Se på opptøyene i Paris. De hadde ikke reagert sånn om de følte tilhørighet til Frankrike.

- Det henger en plakat på doen din, med overskriften «Identitet». Har du alltid balet med sånne spørsmål?

- Ja.

- Enmillionkronerspørsmålet: Hvor føler du tilhørighet?

- Stedsbånd oppstår av menneskelige bånd. De kan vi skape alle steder. Får jeg en million for svaret? Neppe.