Karin Sveen

Bente Thoresen - Psykisk Helse - 2006

- Det viktigste i livet er uforklarlig, som for eksempel vennskap, kjærlighet, glede eller kunst. Språket kanbomme, men ikke følelsene.

Jeg greier meg godt med en skive med syltetøy, jeg. Det er det jeg pleier å spise, sier Karin Sveen etter å ha kommet inn på Palmen på Grand hotell. Hun har vært forfatter i over tretti år, og har fått strålende kritikker for sin siste essaysamling «Frokost med fremmede», som hun skrev under et opphold på Berkeley- universitetet ved vestkysten av USA. Anmelderne skrev: «Essays i mesterklassen», «lysende betraktninger», «klokt om tilhørighet» og «dypt tenkt, godt skrevet». I boken reflekterer forfatteren rundt tilhørighet i ulike former.

- Følelsen av å høre hjemme, enten i et miljø, på en arbeidsplass eller på et sted er avgjørende for den enkeltes psykiske helse, sier hun.

Selv om Karin Sveen har skrevet dikt, noveller og romaner, er det først og fremst som essayist hun har fått stor betydning. For fem år siden kom «Klassereise - et livshistorisk essay» og boken er fortsatt aktuell i offentlige debatter. Derfor er det naturlig å foreslå en liten bokstavelig klassereise når vi møtes på Kaffistova, rett ved Bondeheimen. Vi spaserer ned Arbeidergata til Grand hotell og inn på Palmen. I den stilfulle atmosfæren, sier hedmarkingen idet hun setter seg ned:

- Mora mi sier det kan aldri bli for fint, men det kan bli for fælt.

En sofa i Urtegata
Nøysomt velger hun det enkleste av smørbrødene fra buffeten - et med egg. Så forteller hun om morfaren, som på trettitallet leide en sofa hos en familie i Urtegata på Grønland, mens han var med og bygde hovedpostkontoret i Dronningens gate. Moren til Karin var eldste jente i søskenflokken og måtte dra inn til Oslo med matspann til faren sin. Den gang satte de opp lastebiler på Hamar som kjørte til Grønlands torg, slik at de som hadde slektninger i Oslo, kunne sitte på lasteplanet med matspann.

- Mor fortalte mye om dette da jeg vokste opp. Hun er 85 år nå og fortsatt klar i toppen. Mor er en historieforteller, far var mer taus. Da broren min og jeg skulle begynne på gymnaset, ble faren min konfrontert med det på jobben. Far var arbeider nummer 49 på Hamjern - Hamar Jernstøperi. Arbeidskameratene hans lurte på om han var blitt en snobb, når to av ungene hans skulle ta artium. Utdanning var for de fine. Arbeidsfolks barn skulle komme seg ut i arbeid og tjene penger.

- Din klassereise startet vel da du begynte på latinlinja på Hamar Katedralskole?

- På slutten av sekstitallet var vi et lite mindretall som valgte latin, på tvers av klasseskiller. Det var under Beatles-tida, jeg husker at broren min spilte «Yellow Submarine» på platespilleren. På latinlinja leste vi klassikerne, og i friminuttene sto halve klassen i et hjørne av skolegarden og øvde inn folketoner, forteller hun.

Jeg synes jeg ser dem. En gjeng mer eller mindre frikete ungdommer som øver på «Bendik og Årolilja» mens de andre ungdommene i skolegarden har nok med å skravle og flørte. Karin Sveen, (etternavnet uttales forresten med en lang e, ikke to e-er), begynte på lærerskolen på Hamar, og ble senere lærer på ungdomsskolen i Brumunddal.

- Jeg kunne ikke dra til Oslo. Oslo var for de andre. Brøt du opp fra stedet du kom fra, brøt du med klassen du kom fra. «Her skal du bo, og her skal du bli.» Det var holdningen den gangen.

- Hvorfor sier du at Oslo var for de andre?

- Vi tenkte sånn. Jeg husker en gang på femtitallet at det kom en familie fra Oslo på besøk. Vi syntes de raget høyt over alle oss andre. De sa «ikke» mens vi sa «itte», de hadde selvtillit og en helt annen tone. Jeg trodde de tilhørte overklassen. Det var arbeidsfolk fra Grünerløkka.

Motet til å reise
I Alf Prøysens hjemfylke bodde hun på syttitallet da man i enkelte miljøer farget tøyet sitt med naturfarger, bakte brød, heklet og strikket, leste dikt og gikk i studiesirkler. Karin Sveen debuterte som forfatter i 1975.

- Jeg var lærer i Brumunddal fra 1975 til 1979, så sa jeg opp jobben. Jeg husker foreldrene mine ble sjokkerte. Jeg skulle leve av å være forfatter, og tenkte at jeg kunne leve spartansk. Det lå et start alvor i det.

Karin Sveen fikk leiekontrakt med Hamar kommune. 400 kroner i måneden måtte hun betale for en gammel rønne der det hadde vært et bilverksted. Det var Hamars eldste hus, som også hadde vært barndomshjemmet til operasangerinnen Kirsten Flagstad. Forfatteren pusset det opp etter beste evne, og var med på å redde huset fra å bli revet.

- Og sa var du bystyrerepresentant for SV?

- Faren min sa: SV er et parti for folk med god råd og god tid. Sosialt hørte jeg hjemme i Arbeiderpartiet, blant dem som gikk på fest på lokalet. Men jeg følte meg mer hjemme i et intellektuelt miljø hvor det ble lest bøker. Det skjedde en enorm oppvåkning på syttitallet, en intellektuell bevisstgjøring. Det er fantastisk å se tilbake på det nå. Tenk hvilken dannelse vi fikk og hvor mye vi lærte gjennom å delta i debatter og organisasjoner. I SV møtte jeg sønner og døtre av middelklassen, men jeg jobbet alltid ved siden av studiene. Jeg visste at det i kroner og øre kostet lite å være radikal når faren din var lege.

I 1980 brøt hun opp fra Hamar og bosatte sag i Oslo, til og med på vestkanten - selv om hun trøster seg med at hun bor i et OBOS-borettslag.

Forpliktet til å skrive
Lang, lys pannelugg og en liten hestehale signaliserer at Karin Sveen har beholdt det ungdommelige preget. Hun har fått et stykke bløtkake med marsipanlokk, som er noe av det beste hun vet, og så forteller hun mer om moren. Da moren var ung, var hun med på å stifte Bekledningsindustriarbeidernes Landsforening i distriktet. Etter at barna kom, fortsatte hun med hjemmesøm. Hun sydde ti barnekåper i uka. Dessuten var hun med i Avholdslosjen. Det var aldri alkohol i barndomshjemmet.

- Drikker du ikke alkohol?

- Ikke i arbeidstida.

- Går du i din mors fotspor som historieforteller?

- Jeg har sagt til moren min at det eneste som skiller meg og henne er at jeg skriver ned historiene. For meg er det en oppgave å ta vare på historiene ved å bringe dam videre. Unge i dag har ikke hørt dem. Det er på en måte umoderne å se bakover. Da jeg skrev «Klassereise», var det for å beskrive et samfunnsfenomen. Hvis den samfunnsmessige rammen forsvinner, blir det bare private historier. Røkke har jo foretatt den største klassereisen, hvis man tenker på penger og berømmelse. Men for meg handler dette om så mye mer. Det handler om lik rett til kunnskap. I min oppvekst var skolen krevende og tøff, og vi ble kontrollert mange ganger. I dag kan du seile gjennom skolen uten at noen spør deg om du veit navnet på hovedstaden i Belgia. Uten kunnskap blir det ingen klassereise. Kunnskap er et privilegium, det er som gullet i Norges Bank. Nå er vi snart tilbake til den tida da det bare var de fine som gikk på biblioteket og på konserter og kunstutstillinger, mens de andre sitter hjemme foran dvd-spilleren.

Bløtkaken får stå i fred, for Karin Sveen har snakket seg skikkelig varm.

- Jeg er sikker på at flertallet av bokklubbenes medlemmer har hatt sin klassereise. Bokklubbene var et enormt framskritt! Men i dag ser mange ned på dem som leser bokklubb-bøker, fordi de utgjør det brede sjikt som er velferdsstatens barn, sier Sveen med ettertrykk.

- Å skrive essay er kanskje litt finere det også, enn å skrive en roman?

- Det er mye snobberi knyttet til kunst, men for meg er et essay det nærmeste en kommer en muntlig fortelling. Essayet skal reflektere og skape undring, verken være en slegge eller en teskje.

«Vi er alle litt gale»

I hennes siste bok er det et kapittel om maleren Lars Hertervig, som i ung alder fikk en alvorlig sinnslidelse. I den forbindelse advarer hun mot alminneliggjøring. Ved å alminneliggjøre alt mulig, tar man vekk det spesielle og gjør det likt alt annet, og dermed vil dette spesielle slutte å si oss noe.

- Hvis du møter en som forteller deg at hun eller han har en alvorlig lidelse, og du svarer «ja, sånn har jeg hatt det også», eller «vi er jo alle litt gale», så er det en form for avvisning. Empati kan tåkelegge fordi den gir inntrykk av likhet. I møtet med et annet menneske er det viktig å nullstille seg, og gi den enkelte adgang til å fortelle sin individuelle historie. Og man skal heller ikke ta for gitt at en som har en kronisk lidelse er lik en annen med den samme lidelsen. Først når du møter en som er veldig annerledes enn deg selv, blir du satt på prøve. Det er da solidariteten starter, og det er da den gjelder, sier hun.

I nærheten av språket

«Egentlig vet jeg ikke hva tilhørighet er, bare at den vanskelig lar seg forklare. Straks jeg nærmer meg det ordløse i den, trekker den seg unna. Den vet hva den er, men vil ikke settes på formel. Den vil ikke inn i språket, den vil være i nærheten. Den vil ikke inn i ordene, den vil være i stillheten,» skriver Sveen i sin siste bok.

- Det viktigste i livet lar seg ikke forklare. Følelsen av tilhørighet er grunnleggende for vår psykiske helse. Trygghet og tilhørighet er to sider av samme sak. Mange lever uten følelsen av tilhørighet i dag, fordi livene deres brått ble endret. De har mistet fellesskapet de en gang tilhørte. Derfor tusler stadig flere rundt med sine individuelle prosjekter, sier hun.

Karin Sveen problematiserer dagens dyrking av individualismen i sin siste bok.

- Tilhørighet betyr at du er innlemmet, og som innlemmet er du livsdyktig og arbeidsfør. Mens mangel på trygghet fører til psykiske problemer, slår hun fast.

Hun hadde stipend for å reise til Berkeley i California, og betraktningene rundt tilhørighet ble inspirert av USA som et multikulturelt samfunn. Til våren skal hun tilbake for å presentere boken.

- I møte med det fremmede bør ikke vår holdning være at vi alle er like. Tvert om: Holdningen bør være at vi alle er ulike! De fremmede du møter, tier hvis de ikke blir møtt med denne holdningen. Men for å kunne ha en slik holdning må du innrømme at du ikke kan alt og du må være ydmyk, og det passer ikke inn i dag hvor vi skal kunne alt på forhand, sier forfatteren. Så avbryter hun seg selv:

- Nei, nå høres jeg ut som en prest, sier hun og ler.

Som et neshorn

Vi forlater Palmen og asjetten med marsipanrestene og går ut i vinteren for å røyke. Ved inngangsdøren til Grand ruller Karin Sveen en tykk sigarett med Eventyrblanding, som hun stikker inn i et elegant munnstykke. Hun røyker som en filmstjerne på femtitallet, langsomt og med elegant håndbevegelse. Entusiastisk forteller hun om prisen hun nylig har fått, Klassekampens nystiftede kulturpris Neshornet.

- Jeg ble så glad for den prisen! Redaktøren leste fra et leksikon der det sto at neshornet stort sett går alene, men noen ganger er det sammen med andre. Det kjente jeg meg veldig igjen i, sier Karin Sveen, og forteller om en stor kvinnekonferanse på Hamar midt på syttitallet der hun holdt tale og framholdt at kvinner heller burde ut av arbeidslivet, enn inn.

- Alle renholderne og de andre lavtlønte sliterne burde få slippe slitet. De burde få mulighet til å lære seg noe, fått tid til å lese en bok. Du aner ikke hvor upopulær jeg ble etter den talen. Men dette mener jeg. Det er opplyste arbeidsfolk som forandrer verden, sier Karin Sveen og tar farvel. Hun snur seg i retning vestkanten og spaserer oppover Karl Johan. Snart skal hun ut på en ny reise.